Den umulige kjærligheten

Hva vil det si å tiltrekkes av og lengte etter ungdommen – og så innse at man selv er i ferd med å eldes?

Bokomslag Imot naturen

I romanens åpningsscene befinner Tomas seg i et nyttårsselskap sammen med en ung kvinne. De har blitt kjærester selv om han er dobbelt så gammel som henne, og de har trukket seg tilbake i et av siderommene hvor de lar erotikken utfolde seg. Følelsene bobler, han føler seg ung – inntil han ser seg selv i speilet.

Om å elske og å miste

Tomas elsker henne som han aldri har elsket noen før, men forholdet kan naturligvis ikke vare. Den yngre kvinnen vil videre i livet. Han er viktig for henne, men hun kan ikke bruke resten av sin ungdom på en mann som ikke akkurat vil bli yngre med årene. De er kjærester noen år, men til slutt blir den aldrende mannen altså forlatt.

Tilbakeblikk

Midt mellom skildringen av den intense tiltrekningen i første kapittel og kjærlighetsforholdets avslutning i siste kapittel får vi innblikk i Tomas’ ungdom og tidlig voksenliv via tilbakeblikk. Vi følger Tomas som ung arbeider på fabrikken, hans første kjærlighetsforhold, livet i et ekteskap og til sin tidligere kones død.

Følelser og refleksjon

Mens beskrivelsen fra siderommet i selskapslokalet i første del av romanen er erotisk og intens er bokas andre kapittel som omhandler Tomas som 16-åring på rygg under maskinene i fabrikkhallen kanskje bokas aller vakreste. Et annet kapittel med tittelen «En liten bok om lykke» er en refleksjon over lykken og beskrivelse av følelsen når den tar slutt. Siste kapittel i romanen er dagboksnotater skrevet i et følelsesmessig kaos fra tiden etter at kjæresten har forlatt ham: «Huset er ført tilbake til sin opprinnelige tomhet».

Sanselig, sårt og intenst

Tomas Espedal skriver om kjærlighet, om skammen ved å elske en yngre kvinne, om tap og om kjærlighetssorg så det tar nesten pusten fra en! Om du finner den erotiske scenen i første kapittel litt klein, så vent med å gjøre deg opp en mening om denne romanen til siste kapittel er lest! Historien føles verken banal eller klisjéfylt. Ordene slår mot en i overraskende og poetiske vendinger, og det er som man for lyst til å være i denne korte romanen en lang stund til. Dette er en av få bøker jeg kan tenke meg å lese om igjen.